lørdag 25. april 2009

I WOULD END MY DAYS WITH YOU

Jeg tenkte jeg kunne fortelle dere littigranne om Almira, som dog er min hest og min aller beste venn, nei, jeg er ikke ensom. Hvis det er det dere tror. Jeg var 12 år da jeg fikk vite at jeg skulle få hest. Og hele livet mitt har jeg drømt om å få egen hest. Jeg hadde ingen venner på den tiden, så jeg var veldig ensom, jeg satt for det meste stille og jeg ble ganske stygt mobbet på skolen, så jeg trengte en venn. Jeg hadde ikke peiling på hester, jeg kunne ikke en dritt, jeg trodde jo det var slik at alle hester var kjempesnille og beskyttende, men det var fordi jeg ikke hadde peiling på hvordan ett vennskap fungerte.

29. August 2005 er en dag jeg for alltid kommer til å huske. Almira minte meg om ei hulder der hun gikk ned rampen på hestehengeren, det var natt og jeg var skamtrøtt, men jeg måtte vente på Almira, jeg måtte se henne. Almira er det vakreste jeg noen gang har sett i hele mitt liv, hun tok bokstavlig talt hjertet mitt første gangen hun så på meg og jeg følte noe helt spesielt i forhold til henne. Noe jeg aldri hadde følt i forhold til noen hest før eller menneske for den del. Jeg levde på en rosa sky i omtrent en uke, ikke egentlig, for vi kjempet mot Almira, fordi hun strittet i mot alt vi gjorde og det gjorde meg relativt oppgitt, ei jente kom og hadde sin egen hest hos oss for at Almira skulle få selskap, så vi stakk ut på tur sammen. Helt til jeg falt av og fikk "skrekken", jeg turte ikke å ri mer.

Jeg trodde det. Så jeg tilbragte dagevis i stallen. Vel, nei. Jeg var veldig deprimert på den tiden. Så jeg satt mye inne på pceen og lot Almira drive dank ute. Jeg ville jo bare at ting skulle fungere hvertfall ett sted, når det ikke fungerte på skolen. Det gikk en stund hvor vi var mellom barken og veden, skulle vi beholde henne, måtte vi jobbe mye med henne, hun var jo bare 3 år. Ei dame ved navn Siv O. Kom og hjalp oss etterhvert, det var avgjørende for at vi skulle gidde å ha den hesten, hun fikk øynene mine opp for horsemanship, virkelig! Vi kjøpte Almira fordi vi bestemte oss for å gi henne en sjanse, og jeg innså hvor mye hun egentlig betød for meg da jeg så en annonse på finn.no om en fjording ved navn Almira til salgs, vi hadde jo være i tvil om hva vi skulle gjøre, så tidligere eiere hadde lagt henne ut for salg igjen!! Jeg husker enda disse ordene pappa sa da det var gått ett halv år: "Hvis ikke du vil ri den hesten, må vi selge henne!" Det ga meg ett kick, og det begynte med at jeg red mens pappa leide meg. Jeg hadde vunnet over frykten min. Det er helt jævlig å ikke stole på hesten sin, det skal jeg love dere!

Den hesten vi hadde hos oss ble sendt vekk, fordi eier ikke fulgte opp. Da ble alt mye bedre for Almira og jeg. Og jeg var så utrolig stolt første gang jeg turte å ri på tur aleine, jeg strålte over hele meg og jeg følte virkelig at jeg hadde vunnet over meg selv der jeg satt. Og ja, jeg falt av en del ganger, det må jeg si. Og det var en lang vei å gå før vennskapet vårt var gjensidig, vi kjempet hele tiden om hvem som skulle bestemme. Almira gav meg selvtillit og styrke, jeg husker alle årene med Almira, mens årene på skolen er som en grøt i hodet mitt, nå og da dukker bildet av en og annen scene, men det er Almira jeg husker mest! Hvordan vi kjempet mot hverandre de første årene, til nå, hvor vi er ett. Jeg husker at salen ikke passet etter en stund og at jeg derfor begynte å ri henne barbak, det gikk mye bedre, selv om jeg fremdeles datt av, gjorde hun ingen forsøk på å kaste meg av lenger. I jul for noen år siden møtte jeg datter av tidligere eier som kunne fortelle det at Almira var født ute og at det forklarte skyheten hennes, for det hadde hun alltid vært, og hun kunne også fortelle at Almira var utrolig harmonisk nå og at det var bra, for det hadde hun ikke vært før, så noe har jeg gjort riktig?

Vi har en utrolig lang historie. Jeg deler en liten bit med dere. Og jeg vet at Almira er den beste vennen jeg noen gang har hatt og kommer til å få, fordi vennskapet vårt er 100% gjensidig, og i år har vennskapet vårt blitt bedre enn noen gang. Almira har min fulle respekt, for klokere hest finner du ikke! Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk en sjanse hos henne, for du veit kanskje at treåringer lett kan bli ødelagt ved feilbehandling, men Almira er ikke ødelagt at all.. Almira reddet livet mitt for 4 år siden, og det er jeg henne evig takknemlig for!

fredag 24. april 2009

I PRAY TO GOD, "it was worth it"







DAGENS ANTREKK

my chemical romance hettegenser
sebrakjole
lilla tights





Jeg er akkurat kommet hjem fra tentamen. Nå skal dere høre, jeg tror nok dere er spente, siden jeg skreiv så personlig på den forrigje posten. Det har seg nemlig slik at jeg ble ferdig med del en klokka ni, og så gjorde jeg del to til klokka halv ti slash kvart på ti. Også har det seg nemlig slik at vi ikke fikk løse excel oppgavene før klokka var passert ti på halv tolv, derfor satt jeg og mildt sagt døde i over to timer. For å fortelle om tentamen, så syns jeg faktisk omtrent alle oppgavene bortsett fra 6 stk var kjempevanskelige, men jeg har omtrent sikret meg en toer, og hvis jeg får stryk på denne tentamenen også, tør jeg ikke tenke på hvordan ting vil gå dersom jeg kommer opp i matte til eksamen. Da går fremtiden min til helvetet! Det var litt gøy på slutten av ventetiden, da var flere mennesker ferdige og vi satt og chillet sammen og ventet til vi skulle på datarommet, og jeg har dekorert skoene mine, drukket halvannen liter væske, spist en del melkesjokolade og løpt frem og tilbake på do tre ganger. Ikke hat meg. Også er det noe galt med datoshitten på denne bloggen, slik at alt går omtrent 12 timer bakover, mer eller mindre, utrolig irriterende, noen som vet hvordan man fikser det?













Skoene er dedikert til verdens søteste ponni!

















En hel melkesjokolade, halvannen liter drikke. NAM. :)

sådaså, jeg vil bare si at jeg er så utrolig glad for at Regine Stokke har fått enda en sjanse hos legene! *klem* ALLE BØR VÆRE MED Å STØTTE HENNE, enten det er ved hjelp av penger eller støttende ord! :)

NOTHING TO LOSE

Om verden har bestemt seg for å hate meg, er det helt greit. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tar i bruk denne bloggen, men jeg tror jeg er litt sånn drittlei blogg.no. Uansett, verden hater meg. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å få stryk på mattetentamen. Jeg kan ikke matte. "Vurdert å få deg sjekka hos ppt for dysleksi?" Ja, men poenget er bare det at jeg har 5-6 i norsk og 1-2 i matte. Jeg vet at det går an å ha kalkuleksi, men jeg syns det er rart at jeg av alle skal ha muligheter for å ha kalkuleksi! Jeg mener, jeg kan virkelig matte, om jeg gidder. Jeg tror det hele skyldes at jeg ble rimelig stygt mobba av en lærer i to år, og derfor droppa å gjøre matte, pluss at vi fikk for mye lekser i matte i åttende, dette førte til at jeg ble heller motløs og ikke orket å gjøre mer enn tre av oppgavene. Jeg tror du tar poenget rimelig bra.

Jeg vet ikke hva mer jeg bør få frem, men jeg prøver å kludre ned frustrasjonen min. Men jeg får det ikke til! Hvorfor sitter jeg her, egentlig? Klokka er halv åtte, jeg stikker innom butikken på vei til skolen, hamstrer cola og farris til mattetentamen og kanskje en sjokolade. Jeg ser ikke at jeg har en vesentlig grunn til å være ulykkelig. Jeg er bare så vanvittig skolelei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg egentlig tenker på å begynne på videregående til høsten, når jeg er så lei av skole at jeg dør litt inni meg hver gang vi har matte, naturfag, spansk eller gym. Jeg hater det. Det er en grunn for at jeg valgte yrkesfag neste år, skjønner dere. Jeg kan bli forfatter senere, jeg trenger ikke å presse meg til det ytterste teoretisk nå som jeg er drittlei skole og teori.